Deilige jenter escort porno

deilige jenter escort porno

Rubias amater porno españoles gratis pollas fayna vergara videos actrices porno gratis pornotube vídeos porno de viejos ver porno las mejores paginas pornos travestis ferrol gorditas españolas follando chicas buenas desnudas cachondas maduras swinger franceska jaime negras videos de coños maduritas sex porn 18 porn ver videos gratis tetona masturbandose pareja española videos porno latino toro porno videos gratis videos trans porno pollas muy putas gratis sexo gratis vídeos porno retro gratis actrices porno viejas milf porno.

con porno gratis videos porno pelirojas videos porno duro sasha grey lesbianas viejas peliculas porno lesbianas follando con videos porno de trios gratis puta xxx orgia lesbianas follando jenna jameson xxx orgia swinger sex free milfxxx videos de maduras follando nenas putas viejas mujeres embarazadas porno para mujeres muy putas hd vidio virgen xxx videos de polla larga porno videos pornos ver películas porno tias meando en la ducha bdsm amateur pornografia nenas masturbandose casting porno con madres videos gratis mejores paginas porno descargar vídeos de soltera porno gratis asiaticas cachondas xxx videos de rebeca linares videos orgias videos amateur negras porno maduras xx porn videos pornos gratis porn mujeres porno dunia montenegro porno gratis mujeres videos porno france porno de abuelas gratis asiaticas folladas torbe vídeos porno osos vidios trio xxx arabes xxx chicos xxxporn peliculas porno de tetas vasca follando lista actrices porno rubias peludas viejos xxx videos de xexo gratis porno latinas videos de mujeres en español parejas porno videos lesvianas porno gratis amateur putas videos porno casting español mujer cachonda lesbianas tetonas follando travestis follando mama porno tran sexo duro hd mujeres quiero ver peliculas xxx porn porno gratis hentai video mamadas rubias tetonas follando videos porno gratis lesbianas español anal brutal intercambio de porno madurita videos gratis viejos follando en español porno de porno gratis alexi texas videos porno super porn videos bondage video porno twink sexo porn playboy porno lesbicas videos porno gratis follando poeno español parejas pilladas por no gratis tetonas maduras lisa ann maduras.

con medias videoa xxx en castellano maduras videos latex ash hollywood corridas xxx abuelas follando videos masaje vaginal mujeres follando videos porno gratis mujeres hentaixxx abuelas españolas folladas lesbianas penes de gordas sexo porn massage porn negras peludas follando mia magma porno tube milf vids ama de porno masturbacion videos de españolas folladoras dildos gigantes sexo hardcore teen porn tetas porno porno porno con tetonas maduras gratis coumluder porno gorditas peliculas porno de gorditas españolas dunia montenegro tiffany star follados videos culonas masajes películas porno gratis masturbaciones porno gratis porno española masajes sexo duro follando de despedidas de lesvianas videos pollones videos porno gratis video vídeos eróticos gratis porno española follando pollas desnudas videos eroticos videos porno tetas buenas videos amas de maduras follando con amigos videos de mujeres maduras tetonas follando porno sexo maduras ver porno chicas pornos lesbianas videos bideos xxx espanol cumloader español maduras abuelas follando fotos gordas videos maduritas videos de porno español secretarias porno secretarias milf vids videos porno trios bisexuales mujer eyaculando videos porno sado videos porno gratis videos porno trios videos porno pono hd gratis videos morenas cachondas masaje porno x videos porno strapon porn tube milf porno.

... Swingersparty hot girls

Thai massasje skien tantric massage pics

Har du lest boken? Hva synes i så fall du? Endelig er det gule glasset i alle dørene i huset byttet ut! Det ble så utrolig fint! Altså, jeg vet ikke hvor mange ganger vi har blitt enige om…. Du er så flink.

Dårlige bøker, platte og forutsigbare. Og som du er inne på; handlingen er så usannsynlig. Presset meg igjennom tre av bøkene, bortkastet tid spør du meg. Jeg leser mye, er ikke kresen, prøver gjerne nye sjangre, men disse bøkene funket ikke for meg.

Jeg liker å ha en viss spenning og realisme i det jeg leser. Men de funker tydeligvis for noen, siden de har vært så populære. Ser dere serier for tiden? Akkurat samme følelse som jeg sitter igjen med! Vi ser dessverre ingen serier akkurat nå, tiden strekker ikke til: Kommer ikke på flere i farten, men har gjort noen innlegg om nettopp serier før:.

Startet å se Outlander for litt siden, men har bare fått sett en episode dessverre: Så deilig det var å lese en ærlig anmeldelse av denne bokserien for en gangs syld, til tross for annonsemerket! At du er en blogger med integritet visste jeg vel egentlig fra før, men fremdeles deilig å ikke bare få servert lovord om disse bøkene. Tror Calender Girl må komme opp som nummer 1 av dårligste bøker jeg noensinne har lest…den gikk rett i søpla lenge før jeg hadde kommet igjennom.

Kan godt kose meg med kiosk litteratur om sommeren…men her går grensa. Må legge til at jeg koser meg med bloggen din! Hundre ganger bedre enn den boka der…. Jeg tror jeg gir den en lenger sjanse, ettersom flere sier den skal bli bedre: Synes faktisk du skal LESE boken før du uttaler deg! Nå er det riktigt nok en stund siden jeg leste første boken, MEN! Det var ikke før uti kapittel at sex handliger og diverse begynte å skje. Leser bloggen din ofte, og synes du har gode innlegg selv om det er reklame, men her var der for mye og for tydlig at du egentlig ikke vet hva du snakker om!

Håper du tar deg tid til å virkelig LESE bøkene — så tror jeg du vil få en annen opplevelse! Anbefaler virkelig å lese høre videre gjennom alle bøkene! Har lest hele serien men på engelsk. Anbefales, den er super. Takk for en fin blogg, har värt trofast leser i ca 7 år.

Dess lenger du kommer, dess mindre sex og mer handling! Boken tar en skikkelig vendig! Er ferdig med bok nr 3, og til tider gråt jeg fordi det var så rørende! Supert at du anmelder bøker, men synes det blir litt tynt med en anmeldelse av noe du ikke har lest ferdig, men bare prøvd «litt». Og spesielt da dette er et annonse-innlegg bærer det litt preg av at det er noe du må gjøre og ikke en jobb du gjør med glede og fordi du har hatt tid og anledning til å kose deg med boken.

Utover det synes jeg du har hatt mange fine innlegg på bloggen siste tiden og at dere har så fine bilder! Jeg har jo lest den ferdig, i Storytel ligger de som en og en bok per måned, 3 måneder er ikke 1 bok her og derfor synes jeg også at jeg kunne anmelde den. Ettersom det ble krim forrige gang, ønsket jeg å skrive om denne nå.

Ellers tusen takk for tilabkemeldingen, E! Anbefaler deg å lese hele historiene, for den blir faktisk ganske spennende. Rører selvsagt ikke like dypt som feks Lucinda Riley sine herligheter, men likevel: Og, det er ikke like mye sex videre i historien! Holder på med bok nr 3 nå og jeg tenker det samme som deg men må jo bare lese ferdig.

Kjenner jeg faktisk gleder meg til fortsettelsen og ikke minst å kjøpe den siste boken. Kvoten med husmorporno er i hvertfall fylt opp for mitt vedkommende. Det handler ikke om det, da har du misforstått: Jeg vil ha handling i en bok, jeg vil bli kjent med menneskene gjennom andre følelser enn bare sex.

Det blir veldig tynt. I den serien blir du kjent med menneskene, følelsene deres og det er en fantastisk handling om vennskap, kjærlighet og utfordringer krydret med sex. Serien har dybde sammenlignet med boken. I boken handler det, etter min mening, for mye om sex og beskrivelsen av stive lemmer, våte kjønn, orgasmer og ganske dårlige beskrivelser til tider av selve sexen og så videre.

Skjønner hva du mener. Men er jo litt av det samme som du beskrev boken i den serien også. Pluss at det er jo mye handling i boken som hvordan Mia begynte og få følelser for wes og nå må hun til en ny mann selv om hun egentlig ville bli hos wes. Hvor lenge varer tilbudet på storytel med en mnd gratis? Skal til syden 2 uker fra Skjønner ikke at noen liker disse bøkene. Skumleste første, og orker ikke lese de andre. Verste jeg har lest. Synes du har en nydelig blogg! Gir meg en god sommerfølelse mens jeg sitter inne å leser til eksamen.

Å som jeg liker at du har begynt å tulle og er sånn som bloggen din var helt fra starten. Jo, fordi du kjører din stil, det er fortutsigbart, men ikke til det kjedelige. Forutsigbart i den forstand at det er skikkelig bra kvalitet på bilder, oppskrifter og innlegg. Ingenting ved denne bloggen fremstår som hastverk, kun kvalitet! Mitt inntrykk av deg har det siste året bare blitt bedre og bedre. Har lest alle fire bøkene, og jeg sier deg bare en ting: Eller fortsettelsen for den del! Jeg har lest alle fire, den ene gørrkjedelige boka etter den andre.

Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller. Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe.

Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse.

Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten. Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit.

Har du noen gang tenkt den tanken at kristendommen ville vært mer framgangsrik om ikke tilhengerne var så kjedelige? Forestillingen om Satan ble stemt ut av sosialdemokratiske grunner en eller annen gang i den nære fortida vår, og det var antakelig ganske greit for de fleste av oss.

Men mye god underholdning gikk tapt. Forestillingen om en kamp mellom det gode og det onde er antakelig en del av vår sekulære sjel. Så hva kan være bedre enn en film der djevelen Gabriel Byrne frister den frynsete alkoholikeren Arnold Schwarzenegger mens han henger etter fingertuppene høyt over New Yorks gater?

Peter Hyams seine nittitallsfilm «End of days» passer nok ikke for alle, for djevelens utsending spikrer en tungeløs profet til sjukehustaket med operasjonsutstyr, og det skjer mye fælt og ganske blodig. Rett opp av kirkegolvet stiger en alien-snuta gigantsatan mens Arnold ber Kristus-figuren over alteret om hjelp, og så skjer det endelige offer og jøye meg.

Dette er noe annet enn når Knut Arild Hareide skrifter om at han kjøpte chips på bensinstasjon på en søndag. Men filmen har faktisk en slags høytid ved seg, den er pompøs og bildefin. Den er stemningsfull som ei death metal-salme. Djevelen ifører seg Gabriel Byrnes kropp på herre-toalettet etter å ha fløyet flerrende opp fra flammende kloakker.

Deretter kysser han ei begeistra dame, sprenger en restaurant og setter storbyen på ende. Det går mot nyttårsaften, det går mot 1. Dystre katolske Rembrandt-farger og latinkyndige skriftlærde som vet at nå går hele greia til helvete. Dette er en annerledes katastroefilm, og du kan bare glemme bekymringene for klimaet.

Den globale oppvarminga kommer i form av helvetes flammer. Arnold Schwarzenegger har tidligere ikke spilt i andre religiøse filmer enn «Conan the barbarian». I «End of days» blir han bilde-akkompagnert av pentagrammer, stearinlys, kirkesang og Rod Steiger og ender med å bli regelrett korsfesta mens regnet strømmer ned. Arnie ser sliten og forslumma ut.

Han stikker innledningsvis pistolen mot pannen og leker Martin Riggs. Han snakker med en munk uten tunge. Han finner ut at Robin Tunney er djevelens utvalgte på jorda og må sette til verden det barnet som skal utslette jorda hvis hun blir befrukta på årtusenets siste dag.

Regi ved Peter Hyams. La oss feire kjærlighetens fundamentalister enda en gang. De snuser ikke rundt i rastløshetens rennesteiner med flergangsforelskelsesbehov og rituell ustadighet.

De elsker bare én, de elsker for livet eller inntil bleiebytte-frustrasjonen sprer seg som salpeter i hypofysesystemet. Den fantastiske vampyren Robert Pattinson elsker så sterkt at han nekter seg å fortære, han nekter seg å forgifte sin elskede med egen skjebne — han er en så uselvisk mann at han ikke kan være noe annet enn okkult.

Robert Pattinsons øyne ser ut som idealiserte jentevegg-tegninger eller som Satans snille lilleulvbror. Han er år gammel den dagen Kristen Stewart blir 18, og det er så vakkert at jeg vet ikke hvordan denne okkulte føljetongen skal kunne slutte på en akseptabel måte. Det finnes en skjør og dristig skjønnhet i Twilight-historien. Den sære skogsbygda blir biotopen til kjærlighetslengselens ambivalens og tvilrådighet.

Innimellom de pjuskete trærne finnes melankoliens enemerker, her er ingen blide, skojne festejenter, bare en høytidelig, gotisk og høvisk misnøye som man lett blir forelska i. Ikke som et maskeball, ikke fetisjistisk eller eksotistisk, bare smertefullt til stede. I «New moon» kommer den uunngåeligheten som jeg hater. Cullen-gutten avstår fra den skogsdyr-nervøse dama si fordi han vekker dødslengsler i henne. Menn bør helst bli langt over femti år før de kan se at elsking vil føre til elendighet.

Men han er jo vampyr, han er år, han er et slags fundamentalistisk geni, en avart av genetisk guddommelighet, en sammensmelting mellom dyret og matematikken. Han forguder mennesket for dets dødelighet, som er en annen måte å være ekte på.

Men så enkelt er det sannelig ikke. Cullen forlater henne fordi han vet at det er til hennes eget beste. Men det er ikke derfor vi elsker vampyrer. Vårt eget beste er ikke hva vi kom for. Vi kom for sorgen og tvilen og angeren og galskapen. Han har bestemt at hun ikke skal få lov til å lide. Derfor finner hun de farlige måtene tilbake til ham. I denne omtalen av «New moon» skal jeg ikke ta med at jeg hater Jacob og hans kjøttfulle nese.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino.

I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende.

Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk. Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske.

Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. Diane Lane i amerikansk-italiensk dramakomedie om forfatter fra San Francisco drar til Toscana for å komme over skilsmisse og skrivevegring. Der liker hun seg godt. Her har vi en britisk film som jeg ikke har sett og aldri vil se.

Det er fordi handlingen er av den person-orienterte sorten som engelskmenn og dansker egentlig bruker til fire sesonger TV-serie med 60 episoder i hver. Helen Mirren bruker antakelig seksti prosent av de to timene til ansiktsuttrykk og resten består av plager som bare interesserer sykehusleger.

Hun spiller en Mossad-agent som egentlig likviderte en krigsforbryter for tretti år siden, men så viser det seg at kjeltringen lever.

John Madden regisserte, så jeg har en mistanke. Storarta folk som Tom Wilkinson og Ciaran Hinds er også med. Litt for storarta folk. Dette burde ha vært spennende. Britisk thriller som jeg aldri har hørt om, men OK, det er snart ferietid. Handler om at sju unge briter møtes på feriested ved Middelhavet og blir enige om å party on på yacht. Der dør den ene, og så blir de andre uenige om hva de skal gjøre med det. Mye fælt oppstår, og britene kler av seg, noe som betyr at været er urimelig bra.

Jeg har et budskap. Jeg skal aldri skrive at en film er viktig. En film er som fuglesang, den er som soloppgang, den er som kveldsvind, som måkeskrik, som froskestønn, som lyden av et nyfødt barn som våkner. Gus van Sants film om skoleskyteren er ikke noe unntak. Den er bare et lite kunstverk, men samtidig en ørliten påminnelse om at normaliteten er det egentlige miraklet. At det ressursrike villdyret mennesket faktisk klarer å leve i fredelige samfunn, ledet av intellektuelt utforma moral og innøvd, oppdratt kjærlighetsevne, det er overraskelsen.

Eleven som myrder er et ganske vanlig menneske, Mobbing fører ikke til massemord. Mangel på moral gjør. Vi kan alle miste vår moral. Gus van Sants film beveger seg som et «Quake»- eller «Doom»-spill. Gjennom endeløse skolekorridorer uten bevæpna nazister går fredelige highschool-elever mens vi følger dem som jegere eller kikkere. Ingenting skjer, annet enn at de blir nesten ubehagelig alminneliggjorte for oss, som om de har røpet alle de ubetydelige ritualene sine.

Så løper plutselig bevæpna nazister i korridorene likevel. I sammenhenger som dette er det meningen at jeg skal skrive «hvordan kan så meningsløse ting skje blant oss? Filmen forsøker å gi et svar. Filmen alminneliggjør også de to mobba elevene som aldri fikk hjelp og skaffet seg geværer på postordre. På en måte virker ikke myrderiene meningsløse, men mekaniske og uunngåelige. Hvis det finnes våpen blant folk, vil det også alltid være noen gale nok til å bruke dem.

Det er våpnenes karakter at de bringer fram urdjupe fascistinstinkter hos folk, og så begynner de å tenke som dyr. Jeg tror ikke filmen viser det. Jeg tror det er noe jeg vet, og i «Elephant» finner jeg det igjen. Noen andre finner noe annet.

Arnold Schwarzenegger og den ville bønsjen i en film som du bør innbille deg at William skrev. Og så kan dere andre se denne. Olivia Williams har den råtøffe damas romantiske legende-sjarm.

Hun er filmens Listhaug. Denne fransk-belgiske thrilleren har dere verken sett eller høst om, men det kan ha vært en tabbe. Largo kommer i den vanvittig strevsomme situasjonen at han som ukjent sønn av en drept milliardær både må bevise at han virkelig har de rette genene DNA finnes ikke i Frankrike, men man har utvanna rødvin.

Dessuten var Largo adoptert i Bosnia. Det kompliserer gene-testen samtidig som han finner sin fars morder og sitter i fengsel i Amazonas. Siden jeg har bekjent mitt iTunes-hat blir det nødvendig å vise at jeg også kan like de jeg misliker. Det er en gave. Særlig når normalkanalene nok en gang svikter, NRK viser «OSS » for syvhundreogtrettiende gang og jeg har følelsen av å ha tappa Netflix for så mye blod at kanalen kan stoppes ut og stå i kjelleren til Stavanger Museum.

Men du kan ikke ikke vise filmene uten en Apple-dings. Steve Jobs etterlater seg en merkelig katolsk organisasjon. Og «Spotlight» er en bra film. Liev Schreiber sitter i redaktørstolen og snakker profetisk med den indremedisinsk djupe røsta som er mer troverdig enn Morgan Freemans, for Schreiber spiller et slags orakel med magisterskjegg, og han uttrykker seg kategorisk og beskjedent slik moderne interiør-terapeuter gjør når de skal trene folk i åpne landskap.

Men redaktør Barons kompetanse ligger ett nivå over. Hans spesialitet er journalistikkens åpenhet og utilhørighet. Det låter kanskje enkelt og selvfølgelig, men utilhørighet er en form for sosial askese. Når kardinalen inviterer den nye sjefen for Boston Globe til samarbeid med kirken, svarer han: Det er en trosbekjennelse.

Baron tror bare på sannheten. Uansett hvor den fører hen. Den katolske kirken kamuflerte og fortidde en utbredt kultur for seksuelle overgrep mot barn, fortrinnsvis barn fra ressurssvake hjem, barn som ikke hadde mot til å forsvare seg. Det er ikke lenge siden, det skjedde tidlig på tallet. Da hadde hemmelighetene holdt på i hvert fall i 20 år. Kan voksne mennesker i samfunnets lederposisjoner gå stilltiende rundt og vite at barn blir seksuelt misbrukt?

I dette tilfellet på grunn av de populære mytene om at den katolske kirken hadde gjort så mye godt for samfunnet. Det er en nifs film. Jeg kjente den i magen og syns egentlig den er vanskelig å skrive om. Fortielse er av og til politisk korrekt også hos oss. Den behandler det dystre temaet med forskrekka respekt, men skildrer avismiljøet slik det som regel er: Heftig, travelt og storkjefta.

Journalister er ikke munker, de er mer leiemordere og dyneløftere og vinduskikkere. Medienes oppgave er ikke å bidra til at samfunnet blir bedre, men sørge for at det aldri er lukket. Hvem skulle ha trodd at de nye superfilmene skulle bestå av amerikanere som snakker sammen. Ikke om førtiårskrisa si. Ikke om sykdommene sine. Men om kapitalismens utilstrekkelighet som i «The big short». Om journalistikk og venne-samfunn som beskytter sine forbrytere fordi de er prester.

Ingen slåss mot bjørn. Boston Globe-journalistenes krig føres mot en sterkere og villere fiende, den katolske kirken og den hvite manns sekteriske sharia: Vi må alle ta vare på byen vår. Her er en klisjé som virkelig skal brukes med kjærlighet og omtanke: Jeg merket ikke at tida gikk. Det er en deilig, uforklarlig sensasjon at «Spotlight» vant idiotenes gullgubbe foran naturdramaet «The revenant».

Kanskje har rasekritikken mot Oscar-juryene ført til en slags partiell oppvåkning: Du ser eller opplever mange ting samtidig, som om noen stanset verden for å fremheve de små nyansene. Jeg liker godt avis-filmer, for sann, kompromissløs informasjon er den eneste helligdommen jeg vet om, så den må møtes med skepsis hver dag. Filmen forteller som nevnt en historie om avisa Boston Globe som fikk så ny redaktør at han sto utenfor det lokale sharia-samfunnet i byen.

Schreiber spiller en nesten forsagt fyr som hvisker når han roper og ikke smiler hvis han er fornøyd. Redaktør Baron er som en mytisk Clint Eastwood-skikkelse, en sånn som drar fra sted til sted og utfordrer løgnen til duell, en som aldri blir så lenge på ett sted at han blir en del av samfunnet. Rollen er vakker og mild, men samtidig et sordinert ballespark vattert fot til journalister og redaktører som driver kampanjer for lokalsamfunnet og er hverandres toastmastere.

Det hadde nemlig Boston Globe vært til han dukka opp. Den nye redaktøren har lest en blogg om at kardinal Law må ha visst om seksuelle overgrep utført av katolske prester.

Han vil til bunns i den. Med en nesten bibelhistorisk saktmodighet vil han utfordre et samfunn som på mange måter er styrt av den katolske kirken. Det er det andre planet. Religiøse miljøer utøver brutal selvoppholdelse. Vennskap er demokratiets viktigste knebel. I Boston var det ingen som forestilte seg at det gikk an å vinne mot den katolske kirken, for den hadde alle på sitt parti. Forskrekka, men oppildna journalister starter etterforskningen av de katolske prestenes seksuelle overgrep mot barn og av kirkens møysommelige dekkaksjoner.

Michael Keaton er den daglige lederen for gravegruppa Spotlight, en mann som egentlig befinner seg på det ubehagelig klissete stedet mellom brødet og osten. Mark Ruffalo spiller fabelaktig som den ivrige etterforskeren som sammen med blant andre Rachel McAdams leter opp prestenes ofre. Stanley Tucci er den ignorerte advokaten som jobbet med dem i årevis. Gravinga i «Presidentens menn» var mer dramatisk, for det gjaldt tross alt Nixon. Denne er til gjengjeld mer troverdig.

Filmen er laget med en rørende renhet. De kunne ha meska seg i detaljerte skildringer av ufyselig seksualitet. Overgrepene blir omtalt av ofre, og ordene deres gjør sterkere inntrykk enn bilder av pedofili ville ha gjort. Det følelsesmessige klimaet i filmen er smitta av respekten for ofrene. Nothing to see here. Men mye du vil høre. Jeg ble sittende igjen med uro. Det er ikke sånn at vestlige land er uten sharia-lover.

De har alltid vært der, og de finnes overalt. I Sverige ble det for kort tid siden ble avslørt at politiet fortidde overgrep utført av utlendinger av politiske grunner og at ledende aviser deltok i kamuflasjen. Fortielse skjer også i vårt land. Fortielsen er en del av det politiske systemet, og i de sosiale medienes kaotiske informasjons-tsunamier velger også avisredaktørene tausheten når den politiske sjela deres føler seg utfordret.

Men ingen kommer utenom sannhetens imperativ: Utilhørighet er sosial askese. En redaktør eller en journalist skal ikke bli likt av noen, for da har han sviktet noen andre. Nei, jeg orker ikke mer. Se på Film på TV i går. Dere skal slippe det. Denne franske filmen har jeg virkelig ikke sett, men jeg anbefaler den av den desperate grunnen at agentkomedien løser problemene i Midtøsten. Jean Dujardin Jan fra hagen spiller en gallisk James Bond-kopi som ligger med damer, jager nazier og altså skaper verdenshistoriens minst sannsynlige fred på jord.

Adam Sandler og Kevin James igjen i en oppfølger om gifte voksne menns pinlige mangel på hjerneceller. Sandler har flytta familien til hjembyen, og der oppdager han det folkelige virvar. Det er dessuten med et virvar av kjente skuespillere. Her et thrillerdrama fra fransk hjemmebane. Vincent Lindon spiller en ganske alminnelig lykkelig mann i et ganske normalt lykkelig ekteskap, men den vakre læreren frøken Chambon ber ham være vikar på skolen til sønnen.

Han faller for mademoisellen. Livet går i oppleusning. Jeg tenkte jeg skulle lage en idiot-versjon av Film på TV. Siden den nye Jason Bourne-filmen har premiere på kino denne uka, regnet jeg med at normalkanalene ville kjøre JB-kavalkade sånn ved tretida om natta. Ikke én eneste Bourne-film. Men Netflix har noe fantastisk som heter «Titler tilknyttet Bourne». Der fant jeg «Da Vinci-koden», «Bank job» og mye rart, men også «Det absolutte mareritt» som i det minste handler om en agent for den amerikanske regjeringen.

Dessuten «Snikskytter» der Mark Wahlberg er på rømmen fra egne arbeidsgivere. Jeg valgte meg filmen om atombombe-terrorismen. Jeg håper virkelig ikke at begivenheter gjør den enda mer aktuell. Og jeg hater iTunes. Men de er gode. Ben Affleck er perfekt, og «Det absolutte mareritt» er den beste Jack Ryan-filmen noensinne. Men marerittet er også den dummeste av samtlige Clancy-filmatiseringer.

Kvitskjorte-kontoristene i Hollywood har flytta en handling fra den kalde krigens dager til vår tid. Det var en tabbe. I nåtid vil noen smelle den bomba i Amerika for å sverte russerne og lage verdenskrig mellom de store hestegubbene.

Deretter ville Irak blitt utsletta. Russerne kan for øyeblikket gjøre helt nøyaktig hva de vil det var den gang. De kan grave ned Tsjetsjenia, emigrere Tsjetsjenia til et univers i nærheten av oss, legge Tsjetsjenia på kaviartuber eller omdøpe Tsjetsjenia til Frank The Dog. Ingen vil bry seg. Hele «Det absolutte mareritt» bygger på forutsetninger som historien forandret før historien kommer i gang, og dermed blir filmen dummere enn Kubricks « Ben Affleck ble født til rollen.

Han har noe irritert og samtidig høflig ved seg, noe sårbart og samtidig uslåelig. De selverklært gamle vil minnes den gang giganten Kevin Costner var ny og forbanna. Morgan Freeman er mennenes Whoopi, og han fins tilsynelatende overalt.

Dette er en av de virkelig perfekte rollene til fru Daisys tilbakelente sjåfør. Liev Schreiber gjør det så adrenalinpumpende bra som feltagent, at han burde bli en seriefigur, han også. De må være ute etter en Guinnes-rekord. Oi, her har vi en Adam Sandler-film jeg aldri har sett, men det er en mening med alt, for den handler om familiene til guttene på det gamle basketlaget som kommer sammen på hyttetur. Siden basket er en sak for høye menn er de andre skuespillerne halvmetere som David Spade, Kevin James og Rob Schneider.

To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillerne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». Tidlig på kvelden for TCM-abonnenter, for på denne tida vier Cartoon barnefilmer. Da den elskede Miriam omsider har forlatt ham for en klinisk kjedelig fastlege, sitter han og tenker tilbake på et umoralsk liv.

Det er stiligere enn du tror, for det er ganske besnærende å følge en drittsekk. Han har alltid hatt det hensynsløst interessant, han har ofte levd som en lykke-diagnose og han har alltid et helt relevant behov for å si unnskyld med vittige formuleringer.

Umoralske mennesker er ofte kule folk. Barney er opprømt og halvfull. Først gifter han seg med et gravid bohemvrak som dør fra ham, så gifter han seg med en skrikende familiejødisk Minnie Driver som slekta fant — men midt i sitt andre bryllup oppdager satyren Miriam, som spilles av den ugudelig sympatiske Rosamund Pike.

Barney forlater brura og bryllupsgjestene og foreslår at de skal rømme til Paris. Det er ikke fint, men det er befriende på samme måte som livet etter døden. Dessuten blir doldisen Heine sitert: Det er tross alt jobben hans».

Heine sa det rett ut. Kassovitz oppdager antakelig at folk som regel har rett i eget land. TCM fortsetter med merkelighetene sine og viser et fransk actiondrama fra , laget av Mathieu Kassovitz med han sjøl i hovedrollen.

Men i presidentvalget i Frankrike går det prestisje og politikk i saken. Om mandager har jeg sagt alt som kan gjentas, så på tross av at det antakelig finnes folk som begynner på jobb igjen i dag, tvekroka av selvmedlidenhet, skal ignorere den store startdagen og feire en litt fin begivenhet. Misjonær-kanalen NRK viser både på eneren og treeren en streit og voldelig Jason Statham-film der Robert De Niro deltar med et vilt vilmarksutseende midt i byen.

Det syns jeg NRK skal ha takk for. Vi er mange som føler oss fryktelig oversett når NRK setter sammen filmprogrammet sitt slik folkehøgskulelektorer planla torsdagssamling i furu-aulaen med tsjadske filmer om krøtter. Vi har en fin dag i dag.

Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Hva du kom for. Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Mikke Mus sin omfangsrike fiende Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett.

Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den. Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Ingen går inn på en Statham-film for å kline.

Du er der for ødeleggelsene. Fordi verden har gått videre har jeg oppgradert denne romantiske komedien til femmerterning. Det fortjener den antakelig ikke. En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum.

Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere.

Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt. Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. Den gamle Turner-kanalen tar over noe som Silver dreiv med husker Silver?

Den viser franske filmer. Filmen er dessverre basert på sann historie, men jeg tror den er bra. Søndager er sjelden det helt store, men sommeren er lun og vennlig, været er villig og juli er grønnere enn noen juli jeg har sett på grunn av alt det monsuniske været tidligere i måneden. Langs Pokemon Go-stiene rundt Mosvatnet vokser det en slags regnskog av voldsomme vekster som aldri noen gidder finne ut navnet på, og noen ganger kan du lytte etter kondensdråper som drypper lett som larvebein ned på fuktig bladverk.

Plenen ser ut som om den har fått puberteten tilbake. Dette er fader meg den stiligste juli-måneden jeg har vært med på. Da er en uproblematisk Jackie Chan-film faktisk akkurat hva vi trenger. Holder kamerat-friskheten fra «Shanghai noon» seg til film nummer to? Er jordbær fortsatt spiselige etter fjorten timers solsteik i uskurt oppvaskbalje? Owen Wilson er framleis den sitcom-svinseriets seinfeld som får historien til å gå rundt.

Han har gjort en gjedrem med fellesgullet fra forrige film, og serverer i New York, slik skuespillere skal. Men kamerat Chan må til London for å hevne sin far, passe sin søster og ta tilbake keiserens segl. Hvem kan vinne foruten segl? De to reiser til Europa, men uten å gifte seg først. I London driver Jack The Ripper rundt langs kanalene.

Dronning Victoria har hersket i 50 år. Han har planlagt detronisering av hele den britiske kongerekka. Jackie Chan og Owen Wilson sliter og jobber seg gampete og guttesprengt til suksess. Wilsons postmoderne cowboy-kulhet er ikke overraskende lenger, men han utbroderer den med en religionsstifters fanatiske nidkjærhet og får lønn for strevet.

Mannen har en slags visuell nasalitet og ser ut slik forkjølte elefanter låter. Chans chasete luftferder er pensumklassikere på linje med Lindbergs, og han har usedvanlig godt humør til å være en årig kroppsarbeider. Filmen har nesten ingen eleganse. Den virker litt ensom og anstrengt påfunnet, og påfinnsomhet er sjelden sunt for humor. Svensk drama med Mikael Persbrandt som alkoholiker. I omtalen heter det at det er Sverige på syttitallet og pappa jobber på stålverk og drukner sine sorger i alkohol fordi kona dro sin vei.

Men den lille dattera elsker ham. Denne filmen skjønte jeg ikke, og jeg har dessuten kvasse fordommer mot Almodovar, så i følge tre av åtte Twitter-følgere burde jeg ikke skrive om den. Men jeg mener at de som ikke skjønner filmer, skal skrifte det. Og jeg syns fordommer er noe av det fineste et menneske kan ha, for det er i hvert fall tenkning uten sosialt korrekte baktanker.

Hvis jeg minnes Pedro Almodovar den gang jeg ennå gadd se filmene hans, står spanjolens nevrotiske estetisme for meg som et barns lek med sterke farger. Allerede den gang hadde jeg en bedragerisk fornemmelse av at Almodovar bare drev med tull, men det var liksom kult tull. Og dessuten rare, flamenco-hysteriske kvinner som kunne fått en boblejakke til å se ut som stadiet før undertøy, for Almodovars damer endte alltid nakne på en gledesløs, lespende måte. I «Under huden» er de spanske damene nakne hele tida unntatt hun som er nøye emballert i en sånn hudfarga kroppstrikot som isdansere bruker, for hun er bare litt naken av og til.

En sørgmodig eldreversjon av den tidligere sjarmøren Antonio Banderas spiller lege som finner opp kunstig hud til medisinsk bruk. Han blir en slags dr. Frankenstein i en kroppsfiksert innendørs-fantasi som verken har vidd eller forstand. En av disse Almodovar-mødrene som likner en blanding av suffragett-spøkelse og heksa til Hans og Grete, blir bundet av sønnen sin. Han opptrer i tigerdrakt og slikker TV-skjermen. Da sluttet jeg å følge med og begynte å hurtigspole, noe som fikk filmen til å se ut som Hallgeir Langelands drøm om utsikten fra lyntoget over Lysefjorden.

Jeg ser at jeg har notert at Banderas voldtar en hjelpetrengende kvinne i skogen, men det må antakelig ha vært hurtigspolingas skyld.

For dette ville Langeland ha vært i mot. Høyre tommelfinger er blitt din viktigste kroppsdel. Grunnen til at du ikke liker deg på kino er ikke bare den spesielle fiselukta til lavkarbo-folka hodekål, egg og entrecote. Det er at du ikke kan hurtigspole. Og behovet er enormt nå for tida. Veldig kjent og aktet film etter kjent og aktet bok. Handler om oppveksten til to gutter i Kabul og deretter om det voksne livet under Taliban. I tittelen har jeg nevnt de to grunnene til å se denne filmen.

Sharon Stone fordi hun denne gang spiller psykolog uten seksualliv, en frigidisering som føles som en hverdags-kulturell feiringsgrunn. Val Kilmer er alltid stor. Han har kroppen til Marlon Brando eller Nick Nolte, og han beveger ansiktet som togristing i sitron-gelé. Han ser ut som om han driter i alt. Filmen er et hekkans kaos av totalvold og fascist-klisjeer, og jeg kommer aldri til å begripe hva som var poenget.

Kilmer er en slags gjengleder for de tøffe gatepurkene i New Orleans småvåte gater etter Katarina. Han og kollegene har tvilsomme arbeidsmetoder, og Sharon Stone er innkalt for å finne ut om de også er psykisk ustabile. Det er de nok, men nekter. Virkelig ille blir det da den gamle B-film-helten Michael Biehn kommer til overflaten som gjeddegrisk FBI-agent og legger ut åte for de naive vigilantepurkene.

Dette høres jo stringent ut. Men filmen består av en skyt-dem-til-hekkan-kabaret der jenter som ser ut som kjernesunne høydehoppere kler ustanselig av seg og påstår at de er narkomane slumhorer.

Hele filmen er et steingale farts- og klippe-vanvidd, og de som ikke har tatt reisesjuketablett kan risikere å spy opp de gule legoklossene som de i forvirringa trodde var ostepop. På Island truer the mighty volcano med å utslette den resten av Reykjavik som finansakrobatene overså.

I Sør-Amerika er det jordskjelv, langs Stillehavet er det jordskjelv, og hvis vi tar av oss på føttene og kjenner godt etter, vil vi merke det: Jorden beveger seg, og det skyldes ikke god sex.

Katastrofe-fornemmelsen er på sitt sterkeste, og Roland Emmerichs misantropiske, dystopiske «» kommer som svaret på en bønn om ødeleggelsenes katarsis. Slik vil det se ut når Fader Sol rammer Moder Jord med sin psykopatiske samlivsvarme: California detter ned i en diger sprekk, og skipsbyggeren Noa jubler, og de gjenværende almanakk-makerne i Mayaland jubler og de kristne apokalyptikerne jubler mens Kurt Oddekalv skriker hest: Spesialeffekt-dramaet «» kommer akkurat presist da det burde.

Det gjør ingen ting at John Cusack ser ut som en hjemløs Narvesen-figur der han vandrer mellom sinte skilsmissebarn og ekskonas nye kirurgkjæreste med sin forståelige melankoli.

Cusack hyper opp et småfly som svever due-vakkert over den nord-amerikanske vestkysten da skyskraperne folder seg som sandslott. Flyet seiler under et fallende tog! Det finnes en djupt arketypisk tilfredsstillelse i «»; filmen er en visuelt ekstatisk virkeliggjøring av vår verste frykt.

Du kan løpe, men du kan ikke gjemme deg. I Yellowstone Nasjonalpark sitter den naturfødte nittitallsmorderen Woody Harrelson som en blanding av skjegg-profet og Blind Faith-medlem og jubler til det euforiske synet av en hel verdensdel som slukes av dypets flammer. Det er mye deilig platt i denne filmen. Danny Glover spiller president som om han nettopp ble tatt ned fra korset med beskjeden «Sorry, DNA-testen viser at du er sønn av George W. Han er pappa til kanelstanga Thandie Newton, og Oliver Platt den usynlige leder exodusen mot fjellene i Kina der de ressursrike har bygd kanskje-redningen for ca.

Harald Zwarts nyversjon av «Karate kid» er et engasjementsmirakel av en film. Zwart har laget et kompromissløst, sadistisk drama som etter hvert ble så intenst at de minste i familien ikke orket mer og gikk sin vei. Zwart utfører ikke fingerflinke heksekunster, og han kommer aldri til å bli en referanse på filmskolene. Han bare lager film så fordømt enkelt at det sitter i magen din lenge etterpå.

Tynn som ei animasjonsrotte, alvorlig, tilbakeholden og sår, liten og sint og sart. Den viktigste motspilleren hans er vår gamle hopsasa-venn Jackie Chan. Han er også enkelhetens mester. Chan spiller kung fu-doldis med en salmetung sorgfullhet som svir fra øyekroken til langt ut i øreflippene. Paret er slik det skal være: En mobba guttunge uten pappa som kom fra USA til Beijing, og en svidd kampsport-eksellense som drikker seg dritings på den datoen da kona og barnet hans omkom.

Denne historien skiller seg egentlig fra den opprinnelige, og den er bedre. Jaden Smith er bedre enn Ralph Macchio. På en måte er den nye filmen sintere og vondere på den beinharde vigilante-måten, og den funker.

Australsk TV-film om Mary fra der nede som traff en dansk prins og gifta seg med ham. Mistenkelig hustru hyrer hore for å forføre mistenkelig mann, men hvem skulle tro at det satte hele familien i fare? Laget av Atom Egoyan i Lars von Trier er verdens eneste danske med sjel. I bayer-baconets Lille-Tyskland har det vokst opp en slags raddis-sønn som er redd for alt.

Det var ikke koketteri det året han ikke kom til filmfestival i Cannes fordi han verken turde ta fly eller tog eller kjøre bil. Von Trier er en helt ekte nevrotiker. Han kan finne på å si at han er nazist fordi han får klaustrofobi ved tanken på at det sier man ikke.

Nevrotikere lytter til Universet, og de ser på spøkelsene langs veien. De føler når planetene sirkler rundt solen, og de kan fornemme sin egen død. Kirsten Dunst spiller den over-vaktsomme, profetiske Justine i «Melancholia». Det er en komplisert rolle, for Dunst gifter seg motvillig inn i et borgerskap der alle vil bruke henne til noe og der hun nekter å bli brukt.

Justine er også navnet på romanheltinnen til markien av Sade som på Napoleons tid skildret kvinnens fortvilede leting etter dyd og skjønnhet — mens hun blir misbrukt over alt hvor hun kommer. Dunst gjør en diger, uforglemmelig rolle. Øynene ser brukte og trøtte ut som hos et søvnløst barn, og kroppen siger sammen i motvilje og resignasjon. Når den mystiske planeten Melancholia nærmer seg på himmelen som en hyllest til Mummi-boka «Kometen kommer», da legger hun seg naken i naturen og tar imot.

Hun vet det nøyaktige tallet på bønner i glasset, og hun vet at det eneste livet i Universet finnes på Jorden. Filmen starter med en stilisert, malerisk framstilling av undergang, i gjennomført sakte film, for skjebne forstørrer sekunder.

Det lyser av brudens fingre. Jorden sprekker som en appelsin og blir borte for alltid. Mesteparten av handlingen er lagt til en myldrende von Trier-versjon av Thomas Vinterbergs «Festen» , som representerte en plagsom fortsettelse av Panduros vittige opprørsroman «Rænd mig i traditionerne» fra tallet.

Skildringen av de rikes ekle feiring er ikke storarta her heller, men de to kvinnerollene gjør filmen til en særegen opplevelse av sårbarhet og naturfølelse. Kvinnene har von Triers fornemmelse for død. Det er de som sitter med barnet i et urtelt da Melancholia omsider treffer oss.

Denne filmen er utvalgt mest fordi flere burde ha oppdaget hvor godt Adam Sandler og Drew Barrymore sto til hverandre. Siden spilte de «50 first dates» og beviste sin sjelske forening. Den mest typiske åttitalls-sangen jeg vet om er «China in you hand», og den forteller at du skal være forsiktig for livet er skjørt som porselen i sjossen hånd.

Det ble sunget med snill overbevisning til et tiår som igrunnen ikke bekymret seg for noen ting og på sett og vis var en gjentakelse av femtitallet, bare med penger. Det morsomste i filmen er da Sandler blir forlatt ved alteret og går inn i en selvplagersk sorgperiode. Åttitallet var et tiår uten menneskelig verdighet, og det så sånn ut. Steven Seagal skifter jakker fra svart skinn mot svart, kalvegult mot svart, cowboyfersken mot svart, og han er verdens mest hensynsfulle mann, for han elsker barn, mishandla kvinner, handikappa, kirker, forurensa natur, gamle, syke og alle de som sulten knuget har.

Kris Kristofferson har gått fra å røyke dop til å dumpe cyanid. I tidlige kveldstimer da andre folk legger barna sitter jeg ofte og lurer på hvor dårlig en Steven Seagal-film egentlig kan bli. Vi står her overfor et slags svart hull-fenomen.

Tankene suges inn og blir for evig borte. I denne filmen spiller hun ei eventyrerske som tror at en vanlig bartender kanskje være rik egentlig. Og der er han jo ikke, men hun bruker opp pengene hans og alt blir veldig rart. Hvis jeg noensinne skjønner franskmenn, skal jeg si fra. Det finnes en bråte filmer om sykdommer, og nesten ingen av dem er gode. Dessuten er døden noe dritt. Det burde finnes en annen metode for å rydde bort mennesker fra Jorden, for alle de som kom hit, skapte en egen form for uerstattelighet rundt seg, og plutselig en dag kom Den Store Vaskehjelpen, og menneskene satt igjen med fattig trøst og stor undring.

Hva som skjer med de døde vet vi gudskjelov ikke. Siden det er lørdag finnes det faktisk mye OK å se på. Men jeg tror filmen om opplevelsenes anestesi er den som passer best om sommeren. Ja, disse vil du se. Jack Nicholson med Morgan Freeman.

De burde spilt en film sammen hvert år. Denne filmen skjønte jeg ikke, og jeg har dessuten kvasse fordommer mot Almodovar, så ifølge tre av åtte Twitter-følgere burde jeg ikke skrive om den. For dette ville Langeland ha vært imot. Men hurtigspoling er vanskelig på normalkanaler, så hvis du har tenkt å spole denne, må du ta den opp.

Egentlig er «Hannibal» ikke så ille som jeg ville ha det til. Grunnen er først og fremst at filmen ved gjensyn ikke er «Nattsvermeren 2», men mer et Velkommen tilbake til tallet. Hannbial Lecter er ikke lenger en sekterisk seriemorder, men en slags villfaren gourmet, en Tore Bruland på adrenalin, en vinkjenner og jålekopp fra det uhelbredelige utelivs-tiåret, da folk kalte hundene sine Cabernet. Dessuten virker den som en nostalgisk kannibalfilm fra videoens lallende barndom.

Julianne Moore derimot er mer ei realisme-romantisk syttitallsgeit. Hun spiller Starling med et nydelig fravær av eleganse.

Dama har spurvefarge i ansiktet og tynt rødt hår med samme soliditet som Sissy Spacek og vegetarianertanker. Huden er bleikere enn minnene om Duran Duran-videoer, øynene er sørgeligere enn Guilanos. Moore spiller en perfekt klisjé. I vår tid passer hun godt. Det blir forsåvidt også noe grotesk poetisk ved at hun skyter på kjeltring-negresse med spebarn i armene og får kjeft av hele verden, men det skal jeg ikke gå inn på.

Poenget med «Hannibal» må jo være at den slitne, ensomme yrkeskvinnen ikke har noe annet menneske i livet sitt enn Hannibal Lecter, for han var ihvertfall en kjendis. Hun står for den sørgeligste mannstilhørigheten i feminismens historie. Hopkins spiller som nevnt en snodig figur. Han dukker opp i Firenze og heter Dr. Hannibal Lecter står sammen med bin Laden jo, bin er med i filmen på FBI-lista, men ser mer enn noe annet ut som en stortingsmann med nattklubb-erfaring.

Midt inne i filmen fins en gjørmesekvens for underernærte feses-erotikere. Så grapsne svin og så mye møkk får være med i disse bildene at man skulle tro at Russell Mulcahy hadde reist tilbake til Australia for å lage «Razorback 2: Pork chops in the gutter». Men dette rånete voldsvaset står altså de svartkledde guttenes yndlingsmann Ridley Scott bak. Næringsliv er en deprimerende ting. Filmen blir mest husket for scenen der Ray Liotta spiser sin egen hjerne.

Ingen vil imidlertid bli overrasket over at den sympatiske skuespilleren tenker like godt også etter smakebiten. Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er millioner års utvikling. Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling.

Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film. Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv.

Dattera til Harry er død. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet.

Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks.

I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter. Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer.

Det er egentlig sånn at Obama ble gjenvalgt fordi han lovet kvinnelige velgere at de skulle få se Channing Tatum naken. Siden kvinner ikke er overfladiske høhø-vesener, men kan føde velskapte barn mens de hekler rosa dåpsluer, er det bare tull å la menn strippe på film. Noen har anstrengt seg veldig for å lokke. Guttene har påtegna sixpacks ï brun sminke, og nedstemt av strippemusikk får du egentlig bare følelsen av å ha blitt lurt inn på The Blue Oyster der Village People synger «YMCA» så veggene valmuer i den friske deodorantbrisen.

Rundt de tallrike strippescenene finnes en handling som er tynnere enn tangaen på balleblotternes bolleside. Hva som finnes på swissrullsida får vi ikke se mye av, men noen av de medikamentskada mennene har kanskje påklistra middagspølse som fast installasjon.

Tatum er taktekker og baklekker, og han treffer den pene Alec Pettyfer som han får med på stripping for å gjøre Matthew McConaughey lykkelig. Etter hvert viser det seg at artistlivet ikke er for alle, og som straff må Tatum snakke med den sure søstera til kameraten.

Det finnes egentlig bare to troverdige mannshelter, og det er Bruce Willis og julenissen, i den rekkefølgen. Julenissen oppfyller gamle farsforventninger om at familiens uklare sædleverandør også har et slags hjerte av gull som han pantsetter i desember for å kjøpe lengdeløpsskøyter med sko, og Bruce Willis tar vare på at slekt følger slekters gang ved at han er en ustanselig påminnelse om at bare forplantningssvake menn bærer reine t-skjorter.

Hans skikkelse John McClane har fulgt oss forslått gjennom våre beste år, fra den gang han klatret flinkt som en blikkenslager i ventilasjonsanleggene i «Die hard», til han denne gang omgås inneværende års Paranoia Americana, bombe-sabotasjene, med en så forverret mandagslivsstil at han kunne blitt tvangsinnlagt på det rehabiliterende Bukowski-museet for politisk ukorrekte bruskvekster til utvortes by-bruk.

Nasjonalforeningen for flere menn i omsorgsyrker liker ikke nødvendigvis McClane, og han kan antakelig ikke settes til rydding av fortauer, bytting av undulatsand eller utebanking av muggen morgenkåpe, men hver gang han viser seg, tilstøter det kvinner innvortes mindreverdighets-komplekser som de tolker som lav vokseverk og benytter til relativistisk følelsesadferd. McClane er helten vår. Han er ikke musikalsk som Banderas eller skulpturell som Stallone, men du ville kunnet lukte den daggamle ånden hans til og med i Hillevåg.

I den tredje Die hard-filmen spiller han mot Samuel L. Jackson, en slags slipsneger med actionsjarme, og Jeremy Irons har fått være med som psykopatisk skurk. Det er i ferd med å bli en trend at de beste kjeltringene er engelskmenn. Slik ble Margaret Thatcher også nyttig for verden. Filmen handler i søkk og kav om at Willis og Jackson holdes som gisler av en gal bombemann og dernest innblandes i terrorist-trussel mot skole samt et slags overbefolka spesialistran som er større i format og mer komplekst enn gavebyttinga tredje juledag.

Action-genren blei svær i , og «Die hard with a vengeance» var den største av alle. Større enn James Bond. Verdens beste jule-underholdning for folk uten sjel og skamfølelse. Sør-koreansk-amerikansk dansefilm fra Den handler om rivaliserende danseklubber i New York. Dette er en slags «Sex and the city» for åndelige kvinner med kjøpesjel. Den gjør det samme med tanker som city-filmen gjør med klær. Det finnes en utilsiktet, eksistensiell ironi i filmen som virkelig får kvinner til å se ut som uselvstendige esler, for sjøl når den reiseglade nyork-dama har nådd fram til tilværelsens hellige balanse, må hun få lov av en mann før hun tør gjøre noe med noen ting.

På balinesisk bastmatte sitter den tannlause lille tetuten og smiler med levra. Gjennom filmen kjatrer han sånne ting som sto under Mitt Livsmotto i Dagbladet på åttitallet. Da Julia Roberts har reist Asia rundt og har spist mye mat med de vinglade i Italia, kommer hun dithen at Gud skjenker henne en brasilianer, en gavmildhet som ellers bare rammer fotball-lag. Han er Javier Bardem, som mosjonerer sine fløyelsblikk ved havet og utsondrer så mye kjærlighet at den sjølopptatte er i nærheten av fornemmelser som ikke oppstår ved å bøye knærne.

Men hun kan ikke engasjere seg i en mann.

mai Tanten hennes, Millie, driver et eskortebyrå – Exquisite Escorts – og hun tilbyr Mia hjelp. Eskorte? Mia er usikker, men trenger pengene og. jul Burde være deilig, det er sånn vi er skapt; vi har bare gått med klær for lenge.:/ Soraki .. 96 % av gutter og 80 % av jenter har sett på porno. Sju vakre jenter i en ring - kulokkcall - kvinnfolk Label: ta:lik - TACD Sommerfuglen Steinerbarnehage bifil til hetero Vakre Kvinner Norsk Porno Film voksen-deepthroatparti.stream deilig julekonfekt NRK Super | Fin Fredag | Bieber & me kirpa karo jenter i norge Historie - HjemNakne ts fleming penis escort ring oslo i dusjen.

CALLGIRL TRONDHEIM ELDRE DAMER OG YNGRE MENN